Det kreves en hel del av en bedrift å blande sine interesser med menneskerettigheter, men det er litt vanskelig å si hvorfor. Kan det være fordi det er et stigma å bli utsatt for, eller er det bare at selskapene ikke ønsker tilfeldig eller for grundig oppmerksomhet rundt det de driver mer? Eller har de bare ikke forstått hvordan de skal gå frem for å gjøre en god figur i kampen om menneskers rettigheter? 
Vi vet ikke, men det finnes alltid noen som tør å tråkke opp stien for resten av oss. Les mer om noen av dem her.
Noen er tøffere enn andre
Og vi kan bare si det: Nike holder ikke igjen når de går for sin home run. Midt under OL valgte Nike å lansere sin nye reklamekampanje med den transkjønnede idrettsutøveren Chris Mosier. De satser altså med en transkjønnet person for å vise at det ikke spiller noen rolle. Dette ser selvfølgelig veldig bra ut, sosialt sett, for Nike sko og atleten, men det skaper nok også noen bølger i samfunnet. Dette var et viktig valg tatt av Nike, da Mosier var den første transkjønnede idrettsutøveren som har kvalifisert seg for et landslag i USA. 
Det er bare å ta av hatten, både for beintøffe Mosier og for Nike.
Et stort valg å ta
Det er så mye som kan gå galt dersom man knytter sitt merkenavn opp til en enkelt organisasjon eller person,
for man har egentlig få garantier for at de ikke gjør feil eller skjemmer ut seg selv og derved sin sponsor. Og selve reklamen kan også bli en brannfakkel, da man i nyere tid har fokusert stadig med på hvordan spesielt kvinner og barn blir fremstilt (FN) i media, og hva dette har å si for hvordan samfunnet vurderer dem og dermed behandler dem. Spesielt går dette på seksualisert fremstilling, som i sin tid kan gi en mulig økning av vold utført mot kvinner basert på deres kjønn.
Det er selvfølgelig alltid viktig å sikre integriteten til medvirkende, uansett om reklamen fokuserer på eller fremmer menneskerettigheter eller ikke.
